Et nyhetsbord som skygget for seg selv: Idas første lysoppsett

Ida meldte seg på kurset i høst. Hun hadde jobbet litt med foto, men aldri med lys i et studio. Første økt stod hun foran et nyhetsbord med fire lamper på stativ og et blankt ansikt, og spurte meg hvor hun skulle begynne. Jeg ba henne sette seg selv ved bordet og se på monitoren før hun rørte noe.

Det var et bevisst grep. Når du sitter i bildet, merker du raskt hva som er galt: skygge under haken, et glimt i pannen, en mørk side av ansiktet. Ida så det med én gang. Hun lo og sa at hun så ut som en person i et avhør. Da hadde hun allerede forstått poenget med dagens øvelse.

Vi bygde oppsettet i tre trinn. Først hovedlyset, plassert litt til siden og over øyehøyde, rettet mot den som sitter ved bordet. Deretter fyllyset fra motsatt side, svakere, for å åpne skyggene uten å flate ut ansiktet. Til slutt motlys bak og over, som skiller skuldre og hår fra bakgrunnen.

Ida begynte med hovedlyset rett forfra, slik mange gjør. Resultatet var jevnt, men dødt. Da hun flyttet lampen tretti-førti grader til siden, kom det form i ansiktet. Så skrudde hun fyllyset for høyt og mistet formen igjen. Det tok henne tre forsøk å finne forholdet, og hver gang så hun forskjellen på monitoren.

• Hovedlys litt til siden og over øyehøyde
• Fyll svakere enn hovedlyset, fra motsatt side
• Motlys bak og over for å skille person og bakgrunn

Det som tok mest tid, var ikke ansiktet, men bakgrunnen. Idas motlys kastet en hard skygge av programlederens hode rett på kulissen bak bordet. På monitoren så det ut som en ekstra person som lente seg inn i bildet. Hun brukte en stund på å skjønne at problemet lå i avstanden, ikke i lampen.

Løsningen var enkel. Vi flyttet bordet noen skritt vekk fra veggen og vinklet lysene litt ned, slik at skyggen falt utenfor bildet. Ida noterte seg regelen selv: jo nærmere bakgrunnen en person sitter, jo mer må du passe på hvor lyset treffer veggen. Hun tegnet en liten skisse i notatboken og la den ved siden av stativene hver gang hun rigget om.

Midt i økten oppdaget Ida at ansiktet så gulaktig ut på den ene siden og blått på den andre. Hun hadde blandet en lampe med varmt lys og en med kaldere lys, og kameraet ble stående mellom to verdener. Dette er en klassisk feil, og den er lett å overse når du står under lysene og øynene dine vender seg til det.

Vi satte alle lamper på samme fargetemperatur og stilte hvitbalansen mot et hvitt ark holdt foran ansiktet. Forskjellen var tydelig med en gang. Ida sa at hudtonen plutselig så ut som hos et ekte menneske. Det er den typen små erfaringer jeg vil at deltakerne tar med seg: kontroller lyskildene før du justerer noe annet.

Senere i kurset skulle Ida bruke det hun hadde lært på en liten scene. Der gjelder andre regler, for lyset skal tåle at folk beveger seg og samtidig ikke blende publikum eller kameraene. Hun valgte å lyse scenen med to sidelys og ett lys ovenfra, og testet med en venn som gikk fram og tilbake på gulvet.

Det som overrasket henne, var hvor mye av det hun kunne fra nyhetsbordet som gikk igjen. Hovedlys, fyll og motlys finnes også på scenen, bare i større format. Hun flyttet lysene i små steg, så på monitoren og ba den som gikk på scenen gjenta samme bevegelse. Slik fant hun ut hvor skyggene falt før en eneste tilskuer var til stede.

• Test med en person som gjentar samme bevegelse
• Juster i små steg og sjekk monitoren hver gang
• Ta hensyn til både kamera og publikum