Hva «tilbakemelding» og «kryssing» betyr når lyden går live på scenen

Første gang du står bak scenen under en liten konsertproduksjon, flyr det ord rundt deg som ingen har forklart. Noen roper «tilbakemelding», en annen ber om «mer i monitor», og regissøren spør om kamera tre kan «krysse» musikerne uten å bli med på lydbildet. Det høres ut som et eget språk, og det er det, men det er ikke vanskelig.

I denne notatserien tar jeg ett ord av gangen fra det vi bruker på kurset når du setter sammen en liten live-produksjon med scene, flere kameraer og lyd. Denne gangen handler det om lyd, siden det er mitt fag, og fordi lydfeil er det publikum og kollegaer hører først. Et bilde kan være litt skjevt uten at noen reagerer. En hyl fra høyttalerne glemmer ingen.

Poenget med å lære ordene er ikke å høres ut som en proff. Poenget er at du forstår en beskjed på første forsøk, midt i en prøve, når ingen har tid til å forklare. Da blir du en som fungerer i laget, ikke en som står i veien.

Tilbakemelding, eller feedback, er det skarpe hylet eller den dype brummingen som oppstår når lyden fra høyttalerne kommer tilbake inn i en mikrofon og blir forsterket om og om igjen. Mikrofonen fanger opp lyden, mikserbordet sender den ut, høyttaleren spiller den, og mikrofonen fanger den igjen. Sløyfen vokser på brøkdelen av et sekund.

Det er sjelden noens feil alene. Oftest er mikrofonen rettet mot en monitor, sangeren går for nær en høyttaler, eller nivået er skrudd opp litt for mye. Å forstå sløyfen gjør at du leter riktig sted. Du spør ikke «hvem gjorde dette», du spør «hvor går lyden inn igjen».

På kurset øver vi på å skape tilbakemeldingen med vilje i trygge former, nettopp for å lære å kjenne lyden og hvor raskt den bygger seg opp. Da blir du ikke redd for den på en ekte kveld.

• Pek aldri en mikrofon rett mot en monitor
• Hold nivået så lavt som situasjonen tillater
• Be sangeren holde samme avstand til mikrofonen

En monitor er en liten høyttaler eller et ørepropp-system som gir musikerne en egen miks av lyden på scenen. Den er ikke den samme som det publikum får. Trommeslageren vil gjerne høre bassen sterkt, sangeren vil høre seg selv, og gitaristen vil høre trommene. Alle ønsker forskjellig.

Derfor snakker lydfolk om «monitormiks» som noe helt eget fra «hovedmiks». Når en musiker sier «jeg hører ikke meg selv», er det monitoren hun mener, og det du justerer er ikke det salen hører. Å blande de to opp i hverandre er en klassisk nybegynnerfeil.

Det som gjør monitorene viktige for hele produksjonen, er at jo mer lyd som lekker ut fra dem, jo mer rot får du i hovedmiksen og i mikrofonene til kameralaget. Små justeringer her sparer mye ergrelse senere i kvelden.

Kryssing brukes litt forskjellig, men i en liten produksjon betyr det ofte at to kilder, for eksempel to kameraer eller to mikrofonsignaler, går over i hverandre i sendingen. Regissøren sier «ta tre» og bildet skifter. Samtidig må lyden følge med, slik at sangeren som kommer i bildet også kommer opp i miksen.

Her ser du hvorfor lydteknikeren og regissøren må snakke sammen. Kameraet viser gitaristen i soloen, men er gitaren skrudd ned i miksen, ser det rart ut. Vi øver på å lese løpelisten sammen og avtale hvem som varsler hvem og når.

En enkel regel fra kontrollrommet er at den som ser noe skje, sier det høyt og kort. «Solo gitar, om to takter.» Ingen lange forklaringer, ingen diskusjon midt i sendingen. Det er tydelig kommunikasjon som holder en live-produksjon på skinnene.

• Bruk korte, faste beskjeder
• Avtal hvem som varsler solo og overganger
• Les løpelisten før prøven starter

Gain er hvor mye du forsterker signalet helt inne ved inngangen på mikserbordet, rett etter mikrofonen. Nivå, eller fader, er hvor høyt signalet ligger ut fra bordet. Hvis du blander dem sammen, ender du lett med enten svakt og støyende, eller kraftig og forvrengt lyd.

Riktig rekkefølge er å stille gainen først, mens noen synger eller spiller på vanlig styrke, slik at signalet ligger godt uten å nå toppen. Deretter bruker du faderen til å finne plassen i miksen. Gainen rører du sjelden etter det.

Det er en liten ting, men den avgjør om du har noe å jobbe med når konserten er i gang. Mange av de som kommer til kurset, har aldri hørt forskjellen forklart rett, og de sier gjerne at det var det som løste det for dem.

Det beste du kan gjøre, er å høre etter. Under en prøve på en liten scene kan du stå en stund ved siden av lydbordet og bare lytte til hva folk sier til hverandre, uten å blande deg inn. Ordene du har lest her, vil dukke opp igjen og igjen, og etter et par øvelser sitter de.

Spør når du er usikker, men spør i pausene, ikke under selve sendingen. De fleste lydfolk liker å forklare, så lenge de ikke har et signal som er i ferd med å gå galt. Si gjerne rett ut at du er med for å lære.

I kurset bruker vi tid på nettopp dette i den siste, lille live-produksjonen. Da er du ikke lenger tilskuer til språket, men en som bruker det, og det merker både laget og du selv.