Slik rigger vi et nyhetsstudio fra bunnen, steg for steg

Når en ny gruppe kommer inn i studioet, står det nesten ingenting der. Et nyhetsbord, noen kasser med utstyr og et gulv med tapemerker fra forrige runde. Jeg lar det stå slik et øyeblikk, for deltakerne skal forstå at et studio ikke er et ferdig rom, men noe man bygger hver gang man skal sende.

Første oppgave er å tegne opp planen på papir før noen løfter noe. Hvor sitter programlederen, hvor står kameraene, hvor går publikums blikk, og hvor må det være gangvei? Vi bruker ti minutter på dette, og det sparer ofte en time senere. Mange vil rett til utstyret, men rekkefølgen er en del av faget.

Jeg underviser i lys og scene, så jeg ser alltid først på hvor lyset kommer til å falle. Kameraplassene og lysplassene må avtales samtidig, ellers står et stativ i veien for en lampe, og da må halve oppsettet gjøres om.

• Tegn gulvplan før du løfter utstyr
• Marker gangveier med tape
• Avtal kamera- og lysplasser samtidig

Stativet rigges før kameraet. Deltakerne stiller bena likt, sjekker vaterpass og låser alle spaker, og først da løftes kameraet på plass. Det høres selvfølgelig ut, men de første gangene ser jeg stativer med ett ben for kort og en hodeplate som ikke er låst. Det merkes først når bildet henger skjevt under sending.

Vi øver på å balansere kameraet, slik at det står i ro uansett hvilken vinkel hodet er satt i. Et kamera som siger fremover gir hakkete bevegelser, og en kameraoperatør som må kjempe mot utstyret har ingen oppmerksomhet igjen til bildeutsnittet.

Henrik tar over når kameraene er på plass og går gjennom hvordan operatøren skal stå, hvor hånden hviler og hvordan man flytter seg uten å snuble i det som ligger på gulvet.

• Stativ først, kamera sist
• Sjekk vaterpass og lås alle spaker
• Balanser kameraet før første prøvebilde

Det mest undervurderte i hele oppsettet er kablene. Hver kabel skal ha en tydelig begynnelse og slutt, og vi merker begge endene med tape og et kort navn. Etter en times riggearbeid ser et gulv uten merking ut som en bolle spagetti, og feilsøking blir gjetting.

Vi legger kablene i rette linjer langs vegger og under bordkanter, og vi krysser dem i rette vinkler når det ikke går an å unngå det. Lange sløyfer rulles ikke stramt, men i store ringer, slik at de ikke får knekk. Deltakerne lærer også å la det være litt slakk ved kameraet, så en operatør kan svinge uten å dra i kontakten.

Mange tenker at kabelarbeid er noe man gjør til slutt. Jeg mener det er noe man gjør med omtanke fra første meter, fordi det er her de fleste feil under en sending faktisk oppstår.

• Merk begge ender av hver kabel
• Legg kabler langs vegger, kryss i rette vinkler
• Gi litt slakk ved kameraet

Monitorene settes opp til slutt, men de bestemmer hvor mye man faktisk ser av feilene. Vi plasserer en kontrollmonitor ved hvert kamera og en samlevegg i kontrollrommet, og deltakerne sjekker at hvert bilde havner på riktig skjerm. Det høres enkelt ut, men en forbyttet inngang kan gjøre at regissøren kutter til feil kamera.

Vi går også gjennom lysstyrke og kontrast. En monitor som står for lyst får deltakerne til å tro at bildet er bedre eksponert enn det er. Derfor kalibrerer vi skjermene mot hverandre før vi vurderer noe annet.

Under prøvekjøringen ber jeg gruppen sitte i kontrollrommet mens én person står foran et kamera. Da blir det tydelig om bildet de ser, er det som faktisk går ut.

• Én kontrollmonitor per kamera
• Sjekk at hver inngang matcher riktig kamera
• Still skjermene mot hverandre

Etter mange grupper kjenner jeg igjen mønstrene. Noen glemmer å låse stativhodet. Noen trekker kabelen for stramt. Noen setter opp utstyr uten å teste at det virker før neste ledd kobles på. Det siste er den dyreste feilen, fordi man da må lete gjennom hele kjeden i stedet for ett ledd.

Derfor tester vi underveis. Når kameraet står, ser vi bilde på monitoren. Når kabelen er lagt, sjekker vi signal. Hvert ledd får et lite ja før vi går videre. Det tar litt lengre tid i starten, men oppsettet blir stabilt.

Jeg griper sjelden inn med en gang. Jeg lar gruppen oppdage feilen selv og hjelper dem å finne årsaken. Det som sitter igjen, er metoden for å søke, ikke bare svaret på akkurat den feilen.

• Test hvert ledd før du går videre
• La feilsøking følge kjeden i rekkefølge
• Ta deg tid til en ekstra sjekk av spaker og låser

Mot slutten av modulen rigger gruppen hele studioet på egen hånd, mens jeg og de andre instruktørene står bak og bare svarer på spørsmål. Det er da man ser hva som har satt seg. Folk som først famlet etter riktig kabel, går nå rolig rundt og sjekker alt i den rekkefølgen de har lært.

Poenget er ikke hastighet, men trygghet. Et godt oppsett er et som tåler at noen andre overtar halvveis, fordi alt er merket, ryddig og lett å forstå. Slik fungerer også et ekte studio, der folk kommer og går mellom vaktene.

Når oppsettet står, er det tid for å ta det i bruk. Det er da kamerabetjening, lys og lyd får noe å jobbe med, og modulen leder naturlig over i resten av læreplanen.